Artikkel 16 punkt 1

VG skriver om at arbeidstakere som mister jobben på grunn av mistanke om tyveri eller underslag mister retten til dagpenger i 8 uker selv om bare 36% blir kjent skyldig.

Artikkelen avslutter med: "Å være antatt skyldig uten rettslig avgjørelse er en enesteående regel som bryter med ethvert rettsprinsipp i Norge, sier Dege."

Det er ille, men langt fra enestående. Norske borgere som gifter seg med en utlending blir også antatt skyldig - i ett eller annet uspesifisert - og holdt adskilt fra ektefelle i lang tid selv om det er dokumentert at alt er i orden og bare noen få prosent blir "kjent skyldig" dvs. får avslag på familiegjenforening.

På side 10-11 av UDI sitt statistikkhefte står det om familieinnvandring. Det er interessant lesning i og med at det viser at myten om at familieinnvandring først og fremst brukes til å få inn Pakistanere og andre fra tilsvarende land via tvangsekteskap er feil. Bare 2% av sakene omhandler søkere fra Pakistan.

Desverre har de ingen statistikk på behandlingstider.

Da er jeg nettopp blitt intervjuet av TNS Gallup rundt hva UDI kunne gjort bedre.

De temaene jeg tok opp var først og fremst om unødvendig politibehandling, dårlig informasjon, og prioritering av saker.

I følge Saera Kahn trenger vi enda strengere regler for familieinnvandring fordi innvandrerungdom brukes som visumslaver av foreldrene sine. Nå er det jo sånn at hvis den utenlandske parten er fra et visumpliktig land og ikke har fått visum til å være i Norge under behandlingen så blir saken alltid sendt til politiet for intervju av den norske parten[1]. Det er da enkelt for vedkommende å gi hint til politiets saksbehandler om at dette ikke er et ekteskap basert på kjærlighet.

Jeg er også skeptisk til aldersgrense for familieinnvandring fordi unge mennesker også kan bli forelsket i utlandet. Jeg har for eksempel en venninne som forelsket seg mens hun studerte i Japan. Hvis det var 25-års grense for familiegjenforening så ville hun ha måttet bo et par år i Japan etter at hun var ferdig med studiene mens hun ventet på at ektemannen skulle kunne søke om oppholdstillatelse i Norge.

Denne artikkelen er også en del av norsk presse sin problematisering av menneskers rett til å stifte familie uavhengig av nasjonalitet, rase og religion. Det store flertall av familiegjenforeningssaker i Norge er basert på kjærlighet mellom mennesker som tilfeldigvis er av forskjellig nasjonalitet og berører land og kulturer hvor verken tvangsekteskap eller proforma-ekteskap er vanlig. Likevel blir alle behandlet som kjeltringer inntil det motsatte er bevist, og hvordan det skal bevises og når man får lov til å bevise det er opp til UDI og lokalt politi. Situasjonen er allerede slik at UDI sjekker mye som ikke er en del av vilkårene for familiegjenforening (og dermed aldri påvirker utfallet av saken) for å trakkassere og trenere. Men dette er totalt uinterresant for media.

 Oppdatering: www.tvangsekteskap.net har tips for personer utsatt for tvangsekteskap.

[1] Jeg har lite datagrunnlag fra slike land hvor tvangsekteskap er vanlig eller hvor den norske parten også er en innvandrer (jeg vil veldig gjerne ha kommentarer fra flest mulig personer med forskjellige bakgrunner), men jeg ser ikke hvorfor de skulle hoppe over intervjuet i slike tilfeller når de aldri kan gjøre det i situasjoner hvor det aldri gis avslag på bakgrunn av politiets behandling.

Jeg har hørt rykter om at hvis søkeren, altså utenlandsk part, har høyere utdanning, bachelor eller høyere, eller visse typer spesialistutdanning, f.eks. sykepleier, så vil søknaden bli hurtigbehandlet uten politiintervju. Jeg finner ikke noe om dette på UDI sine websider, så det må ansees som et ubekreftet rykte.

Vitnemål fra utdanning er ikke på listene over dokumentasjon som skal legges ved søknad, men så lenge man kanskje kan få hurtigere behandling på grunn av det, vil jeg da anbefale at attesterte kopier av vitnemål legges ved ut fra teorien at det er bedre med for mye enn for lite dokumentasjon, og det kan umulig skade.